Som lærerstudenter er det ikke alltid like lett å vite hva vi bør forvente oss eller hva det forventes av oss når vi en dag om noen år kommer ut i skolen og skal jobbe som allmennlærere. Denne dagen ble delt inn i forskjellige deler der vi først fikk et foredrag om et program for mentorvirksomhet i barnehager og skoler, deretter snakket en rektor om hva som forventes av nyutdannede lærere, så fikk vi høre hvordan to nyutdannede lærere hadde opplevd det første året sitt som lærer og til slutt hadde vi et ”mini seminar” med de nyutdannede lærerne.

Ny som lærer – Torbjørn J. Karlsen.

-          Et program for mentorvirksomhet i barnehager, grunnskoler og videregående opplæringer

Intensjonen for denne virksomheten er å bidra med oppfølging og veiledning til nyutdannede lærere. En mentor blir et støttestillas for oss, fordi kompetansen vi har må ivaretas av skolen vi kommer til. De som får dette tilbudet fra høgskolen må maks ha to års erfaring.

Det er noen ting utdanningen aldri kan lære oss, vi må få erfaring fra yrket selv. Lærere og ting vi gjør i løpet av utdanningen kan forberede oss, men vi må møte og oppleve ting selv.

Skolens syn på den profesjonelle lærer – Rektor ved Gressvik ungdomskole, Erik Otto Lund.

Det å være i skolen er utfordrende. Man har ikke råd til å slippe gjennom folk som burde gjort noe annet, det er elevene det går utover.

Hvilke forventninger stilles til lærerne? Hva vil det si å være en profesjonell lærer? Her er noen av punktene som Lund tok opp:

Man må kjenne til planverket:

-          Opplæringsloven og forskriften til opplæringsloven

-          Kunnskapsløftet – forståelse av læreplanverket. Alle tre delene må være under huden

Det forventes at lærerne har god kjennskap til dette. Spesielt nyutdannede, siden vi får god opplæring i hvordan Kunnskapsløftet er og hvordan det skal brukes. Andre lærere som har arbeidet lenge har kanskje tidligere erfaringer fra andre læreplaner, og kan ha utfordringer med å skille på disse. Nyutdannede har kun kjennskap til den nyeste og har dermed bare den å gå etter.

Man skal legge til rette for gode læringssituasjoner for elevene. Det betyr at de må legge til rette for variasjon i bruk av ulike arbeidsmåter, ulikt lærerstoff, læremidler, variasjon i organisering og intensitet, det vil si legge til rette for tilpasset opplæring.

Vi skal ha kunnskap om foreldre – skole samarbeid. Det å vite at det er skolen som har ansvar for å sette hjem – skole samarbeidet på dagsorden.

Læreren skal være lederen av elevenes arbeidsfellesskap. Det vil si å være tydelig voksen, ta avgjørelser i klasserommet, tenke gjennom hva slags leder du er når du går inn i klasserommet eller på ulike arenaer på skolen, være et forbilde – rollemodell, være sterk faglig, at du har autoritet osv.

Lund understreket av det er viktig at det er vi som har kontrollen, læreren skal alltid ha det siste ordet.

Undersøkelser viser at den faktoren som teller mest for elevene er læreren! Den læreren som er engasjert og glad i elevene sine har mye å gå på.

Min historie som nyutdannet lærer – Kristin Eriksen og Marin Olsen

Vi fikk et innblikk i hvordan det første møte med skolen var for to nyutdannede lærere. De to historiene vi fikk høre var forskjellige, vi fikk både høre om en ”skrekkhistorie” og en ”solskinnshistorie”. Det var fint å kunne se ting fra begge sider, for man kan ikke vite hva som møter oss når det er vår tur.

Kristin sa at man lærer mer det første året som lærer enn på fire år på lærerutdanningen. Det finnes ikke noe på lærerutdanningen som kan forberede oss på den virkelige skolehverdagen, det kan gi oss pekepinner og tips, men man må erfare og finne det ut selv.

Mange ganger kan det være slik at den nyutdannede får den klassen eller de fagene som de andre lærerne på skolen ikke vil ha. Det er en lei tendens som er lite heldig. Det burde heller vært slik at den nyutdannede fikk en ”myk” start, sånn at man kan lære å kjenne seg selv og finne sin rolle som lærer. Hvis man blir plassert i en klasse der man ikke føler man har kontroll og føler at man er mislykket kan føre til at man kan gi opp.

Jeg følte at jeg fikk mye ut av dagen i dag. Det å få et innblikk i hvordan skolehverdagen er og hva som egentlig forventes av meg den dagen jeg er ferdig på høgskolen, gav meg noe å gruble på. Jeg tror ikke det er mulig å forberede seg nok eller være helt 100 % beredt på hvordan det er å komme ut i skolen som lærer. Men det er godt å få høre om at det finnes slike mentorvirksomheter som kan være til hjelp og vite at man ikke blir stående helt på egenhånd den første tiden. Nå har jeg to år igjen på høgskolen, og etter i dag gleder jeg meg enda mer til å bli ferdig og å komme ut i skolen og jobbe som lærer.

Kari Spernes, lærer ved Høgskolen i Østfold hadde forelesningen denne uken. Forelesningen gikk over to dager, onsdag og fredag. Hun tok for seg noen grunnleggende begreper som vi som lærerstudenter har godt nytte av å kunne. Disse var migrasjon, identitet, kulturforståelse, innlemmingsstrategier, foreldresamarbeid, synliggjøring av mangfold og holdningsskapende arbeid.

”En flerkulturell skole er kjennetegnet ved et personale som ser på det flerkulturelle og et mangfold blant elevene, foreldrene og lærerne som normaltilstand og bygger på dette i sin skoleutvikling” lyder definisjonen på en flerkulturell skole fra kunnskapsdepartementets strategiplan ”Likeverdig opplæring i praksis”. Dette temaet er i dagen samfunn veldig aktuelt og det blir mye omtalt i media og rund omkring i de tusen hjem.

Kunnskapsdepartementets strategiplan er laget for å ha en strategi for bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning. Strategiplanen inneholder totalt 38 tiltak og en viktig del av satsningen blir å undersøke måloppnåelsen på de ulike områdene.

Kunnskapsdepartementets strategiplan inneholder fem hovedmål:

ü  Bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder

ü  Bedre skoleprestasjoner til minoritetsspråklige elever

ü  Øke andelen minoritetsspråklige elever og lærlinger som påbegynner og fullfører videregående opplæring

ü  Øke andelen av minoritetsspråklige studenter i høyere utdanning

ü  Bedre norskferdighetene til minoritetsspråklige voksne

Migrasjon betyr folkevandring, eller inn- og utvandring. Det er utallige grunner til at folk reiser fra hjemlandet sitt til et nytt land. Noen flykter kanskje fra fattigdom eller krig, andre flytter for å få et bedre liv. Men hva er et godt liv? Det gode liv? Grunnen til at vi har større en andel av asylmottakere nå enn før er fordi at verden har blitt mindre. Rundt om i verden har mange en tv, og man ser gjennom skjermen en verden med gull og glitter. En verden som er helt annerledes enn den man er en del av. Mange vil da tenke: ”Jeg vil også forsøke den lykken”.

Identitet er viktig for å si oss noe om hvem vi er. Mange faktorer spiller inn, men hva som har mest betydning for hver enkelts identitet, er forskjellig fra person til person og fra kultur til kultur.

Kultur er med på å forme oss som individer, men hva er egentlig kultur? Det legges mye i dette begrepet, og det kan derfor være vanskelig å definere det. Kari kom derfor inn på noen ting vi kan se på for å prøve å se hva som kjennetegner en kultur:

Ytre kjennetegn (som for eksempel kleskoder og matvaner) og indre kjennetegn (som for eksempel holdninger og verdier) som viser hva en person har fått med seg fra den forrige generasjonen, men som gjennom sosialisering i ulike miljøer hele tiden er i forandring.

Hva betyr det å innlemmes i et samfunn?

·         Mikro – barnet og familien

·         Meso – barnehagen, skolen og lokalsamfunnet

·         Makro – kommune/stat utdanningssystemet/utdanningspolitikken

Ulike innlemmingsstrategier

·         Segregering – man beholder sin opprinnelige identitet. Ønsker kun å være sammen med sin gruppe.

·         Assimilering – å bli ”norsk”. Gi avkall på det opprinnelige, kun ta del i det nye samfunnet.

·         Integrering – både tar vare på det man har med seg fra tidligere kultur og tar til seg den nye.

Denne forelesningen har vært veldig interessant og Kari har tatt opp temaer og begreper som er høyst relevante for oss når vi nå kommer ut i skolen. Det med at vi har blitt et flerkulturelt samfunn og en flerkulturell skole er ikke en ”sykdom” som kommer til å forsvinne etter hvert, det har kommet for å bli! Og for at vi skal klare å få til en skole for alle og lage et klassefellesskap som alle elevene føler seg en del av, er vi avhengig av kunnskap og kompetanse innenfor nettopp dette temaet. Vi må være med å skape gode holdninger blant elevene og vi må være bevisste på ting vi sier og gjør.

Tormod Jørgensen, rådgiver i PPT i Fredrikstad og sexolog hadde forelesningen denne onsdagen.

Den inkluderende skole, hva er det? Begynte han med å spørre.  En skole for alle, den norske skole. Ordet inkludering: er det positivt? For å inkludere noen må man ekskludere noe annet da? Betyr det at den inkluderende skole må ha en ekskludering for å være inkluderende?

All atferd har en fortelling. Finnes ikke historieløs adferd. Hver atferd prøver å formidle noe. Noen ganger ser man det tydelig: ”Jeg er sulten”. Andre ganger er det ikke så tydelig: legge seg ned å hyle; kan bety at ”det er slitsomt inne i hodet mitt nå” for mange sanseinntrykk.

Det er noe inne i hjernen vår som holder styr på alle inntrykk vi får: persepsjonen. Hjernen styrer hva som skal reduseres, og tar bort det som ikke trengs. Dette skal skje på under et sekund. De som har diagnosen ADHD har en koblingsfeil på dette stedet. De tar inn andre sanseinntrykk enn de som ikke har ADHD.

ADHD – Attention – Deficit Hyperactivity disorder

-          Hyperaktivitet

-          Uoppmerksomhet

-          Impulsivitet

Jørgensen viste til noen diagnosekriterier som man må se på for å stille diagnosen ADHD:

·         Uoppmerksomhet (minst 6 av 9)Overser detaljer, slurvefeil, vansker med å opprettholde oppmerksomhet, synes ofte å ikke høre etter, vansker med å følge instruksjoner og fullføre oppgaver, vanker med å organisere oppgaver og aktiviteter, unngår, misliker, veger seg for mentalt krevende oppgaver, mister ting, lett distrahert av uvedkommende ting og hendelser, glemsomhet i forbindelse med daglige gjøremål.·         Hyperaktivitet – impulsivitet (minst 6 av 9)

Urolig i kroppen eller med hender/føtter, forlater ofte plassen sin, generelt rastløshet, støyende i frie situasjoner, ofte på farten, snakker for mye, buser ut med svar, vansker med å vente, avbryter og forstyrrer andre.

ADHD betyr ikke at personen har noen evnemessige svakheter. Tvert i mot kan personer med ADHD være over gjennomsnittet kreative og minst like intelligente som andre.

Jørgensen beskrev ulike nivåer på samarbeidsrutiner vedrørende elever man er bekymret for. Det er to ulike team på de forskjellige nivåene;

Nivå 1. Klasse- og trinnteam

Nivå 2. Ressurs- og tverrfaglig team

På nivå 1 forgår drøfting av eventuelle bekymringer for eleven. Der skal man beskrive hvordan man opplever eleven i ulike situasjoner, observere og kartlegge atferden. Det er veldig viktig med et godt foreldresamarbeid. Det må fylles ut et meldeskjema som skal sendes videre til ressursteamet.

På nivå 2 foregår refleksjon over problemstillingen og drøfting av gode løsningsforslag. Her planlegges og fordeles videre kartlegging og observasjoner, evaluering av tidligere tiltak, veiledning til kontaktlærer osv. Her finnes representanter fra ledelsen, spes.ped koordinator, PPT, en sosiallærer, helsesøster, fra barnevernet, politiet osv.

Det er vi som lærere som har ansvaret for det som skjer i klasserommet. Det er viktig for oss å ha et tett samarbeid med de ulike støtteapparatene rundt de elevene som har ADHD. Denne forelesningen har vært veldig interessant og jeg har lært mye om ADHD, hvordan man kan se etter ulike tegn, hva som må gjøres og hvilke tiltak som kan gjøres for å lette hverdagen til disse elevene. Når man ikke har den kunnskapen som trengs, kan det være lett å tolke situasjoner for raskt, og ikke se dypere etter. Det er enkelt å si at lille Per er slem og ondskapsfull fordi han slår andre, i stedet for å finne ut av årsaken til hvorfor han gjør det.

Foreleseren denne dagen het Asbjørg Bekkevold som arbeider i PP tjenesten i Fredrikstad. For 11 år siden fikk hun en ”attpåklatt” som fikk diagnosen Cerebral Parese. Forelesningen var delt i to. I den første delen fortalte hun oss den rørende historien om hvordan hun og familien møtte og håndterte det store hjelpeapparatet og hvordan sønnen hennes fungerer i dag. I den andre delen av forelesningen snakket hun om hvordan vi som lærere kan få hjelp til å tilrettelegge for elever med funksjonshemninger på skolen og i klasserommet.

Fra sønnen Theodor ble født ble familien møtt av et stort hjelpeapparat som krevde mye av tiden deres. De ble redde for at ved å ta Theodor ut av barnehagen og skolen for å ta han med på alle timer hos fysioterapeut, ernæringsfysiolog, fastlege, ergoterapeut, ortoped og logoped ville føre til ensomhet, isolasjon og depresjon, ingen venner og mangel på kontakt med andre barn. Det de var opptatt av var å gjøre livet hans mest mulig normalt. Men hva skulle de velge bort? Hvordan prioritere? Hvordan utvikle barn – barn kontakten i hverdagen? De valgte å velge bort mye av det tilbudet hjelpeapparatet stilte med og valgte heller å bestemme selv hva som skulle skje med gutten deres. De gjorde alt for å normalisere livet hans mest mulig. De lot ham ligge på trampolinen mens de andre barna hoppet rundt, gav ham sondemat på fotballkamper, spilte inn alle skoletimer på minidisk slik at han kunne gjøre lekser etter skolen ved å høre på undervisningen og få spørsmål etterpå. I dag fungerer dette veldig bra og Theodor har mange gode venner og trives godt på skolen.

Det er veldig viktig i skolesammenheng at man har personale med god kompetanse når det gjelder å jobbe med barn med funksjonshemninger. Barnet må samtidig som det får den hjelpen de trenger også bli inkludert inn i fellesskapet til klassen. Det er viktig å finne en balanse mellom dette slik at det fungerer best mulig for den det gjelder. For å bli inkludert i fellesskapet er det viktig at de andre barna i klassen blir godt kjent med situasjonen slik at det ikke blir noe fremmed for dem.

Det er beundringsverdig det denne moren og familien har gjort for Theodor. Men det krever mye styrke, mot og ressurser, og det er det ikke alle familier med funksjonshemmede barn som har. Det er veldig viktig for oss som lærere å få høre slike historier fra et mors synspunkt. Hun la hele tiden vekt på normalisering, og det er selve nøkkelordet i denne forelesningen synes jeg. Hvis man behandler barn med ulike funksjonshemninger veldig mye annerledes enn de andre barna, vil de også føle seg annerledes. Det å inkludere alle, la alle bli en del av fellesskapet, ”ufarliggjøre” det å ha en funksjonshemning kan bidra til en mye bedre og normalisert hverdag for de eller den det gjelder.

Tema denne onsdagen var dysleksi og vi hadde besøk av generalsekretær i Dysleksiforbundet Marianne Grønner. Ordet dysleksi er satt sammen av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr direkte oversatt ”vansker med ord”. Hun definerer dysleksi som en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbudet med en svikt i det fonologiske systemet. Fonologiske vansker vil si problemer med lydsidene av språket, det å knytte lyd til tegn.

Grønner fortalte om et prosjekt som Dysleksiforbundet har startet som heter ”en dysleksivennlig skole”. Dette prosjektet er satt i gang for ”å dreie fokus fra hva som ikke er bra til hva som kan gjøres for at en skole skal bli en god skole for dyslektikere”. For å få til dette må man både ta i bruk fagkunnskap og brukererfaringer, mener de. For at en skole skal kunne bli ”dysleksivennlig”, må de enkelte skolene oppfølge visse kriterier, som å ha gode handlingsplaner for arbeidet med lese- og skrivevansker, individuelle tilpassede planer for elevene, skolen må arbeide systematisk med tilrettelegging av lekser osv.

Som lærere er det viktig å være oppmerksomme og opptre som ”dysleksivennlige lærere”. Prosjektet har satt opp noen punkter som viser hvordan en slik lærer skal opptre, her er noen av dem:

-          Nulltoleranse for mangelfullt læringsutbytte

-          Stiller krav til egen metodikk

-          Stiller krav til eleven

-          Skaper et trygt læringsmiljø- elevene slipper å sitte å grue seg for å lese høyt

-          Skaper trygghet rundt den enkeltes deltagelse

-          Starter timen ved å forklare hva som skal skje, og hva som skal gjøres/læres

-          Bruke korte setninger

-          Gjenta viktige utsagn

-          Forklarer nye ord og begreper

-          Forklarer ting på flere måter

-          Sjekker forståelse ved å få eleven til å gjenfortelle

-          Hjelper eleven med å få struktur på hverdagen sin

-          Lærer eleven studieteknikker

-          Oppmuntrer til å bruke data

-          Bruker systematisk retting

En annen ting som Grønner snakket om, som er viktig å huske på, er at dysleksi rammer uavhengig av evnenivå. Man kan dermed ofte se at det stilles for lave krav til elever som har denne diagnosen. Det er vel så viktig å gi også disse elevene utfordringer og hjelp for at de skal komme seg videre og få jobbe på sitt nivå.

Det finnes ikke noen klare diagnosekriterier for dysleksi, og det er heller ikke vanlig å ha ”rene” dyslektikere. For å undersøke om barn har denne diagnosen kan man ta ”logostesten” når de går i 3.klasse. Det finnes også kartleggingsverktøy, ”kops”, som man kan bruke på barn i barnehagen eller på småskolen. Det er veldig viktig for foreldre og lærere å være oppmerksomme og ha øynene åpne, slik at de som trenger hjelp får det. Elever som ikke får den rette hjelpen kan få tilleggsproblemer, f. eks lav selvtillitt, angst, depresjoner og konsentrasjonsproblemer. Undersøkelser viser at mennesker med dysleksi også ofte har psykiske problemer.  

Dysleksi er ofte arvelig, og man kan aldri vokse det av seg. Men det man kan, det er å forebygge ved å trene og øve på vankelige ting. Motivasjon er også et nøkkelbegrep for å hjelpe dyslektikere til å jobbe for å få til ting, for å føle mestring. For å få denne motivasjonen, trengs noen forutsetninger:

-          Forventinger om å få det til (selvtillit)

-          Opplevelse av mening (indre motivasjon)

-          Forutsigbart (trygget)

-          Kontroll (medbestemmelse)

-          Støtte i læringsprosessen (felles mestring)

-          Positiv attribusjon (egen bekreftelse)

-          Tilbakemeldinger (konkrete bekreftelser)

Tilpasset opplæring (TPO) var temaet som foredragsholder Roald Jensen snakket om onsdag 20.02.08. Dette er noe vi har snakket mye om i den tiden vi har gått på allmennlærerutdanningen, men da foredragsholderen spurte oss om hva tilpasset opplæring var i begynnelsen av forelesningen, kom det ikke noe entydig svar. I Kunnskapsløftet står det mye om tilpasset opplærning, men ikke noen definisjon på selve begrepet.

Tilpasset opplæring kan ses på to forskjellige måter, to vinklinger. På den ene siden har man en smal vinkling på dette, der man legger vekt på å legge opp undervisningen slik at alle elevene får oppgaver og utfordringer tilpasset sitt eget nivå. I samfunnet i dag er man opptatt av individualisme, og det kan være en årsak til at mange ser på tilpasset opplæring på en måte der hver enkelt, individene, skal få sin opplæring på sin egen måte. På den andre siden har man en mer vid vinkling, der man beskriver ulike kvaliteter som bør være tilstede i skolen. Det legges mer vekt på at alle skal lære, enn at læringen skal være tilpasset den enkelte elev. Det kan fort kreve for mye ansvar av en lærer å tilpasse undervisningen til hver enkelt. For at et slikt opplegg skal funke må skolene ha flere lærere og ressurser for å kartlegge hver enkelt elevs behov for individuell opplæring.

Roald Jensen har kommet med en god definisjon på hva tilpasset opplæring er;

Tilpasset opplæring handler om å utvikle en skole hvor alle legger til rette for og bidrar til at alle lærer og utvikler sitt potensial gjennom deltakelse i et læringsfellesskap

Fokuset på tilpasset opplæring bør derfor ligge på hvordan man på best mulig måte kan fremme læring, ikke bare på selve begrepet.

Et annet tema på denne forelesningen var læring. Hva er egentlig læring? Disse spørsmålene finnes det utallige svar på, men hovedsaken er på hvilken måte kan man fremme læring på, slik at elevene får mest mulig ut av det?

Undersøkelser viser at barn lærer best av hverandre. Når en elev skal forklare noe for en medelev, må han/hun tenke nøye gjennom det som skal forklares, og kanskje forklare på en annerledes måte enn det som i utgangspunktet var tenkt. Det fører til at eleven utvikler forskjellige måter å tenke på som kommer godt med når eleven skal løse problemer neste gang. Medeleven som hører på, tar ting til seg på en annen måte enn hvis en lærer hadde forklart. Det har noe med at når man sitter sammen med en klassekamerat, en som er på det samme stadiet som deg, som du har et helt annet forhold til enn læreren, så blir læringsprosessen en helt annen.

Det er viktig i en læringsprosess å se på helheten og sammenhengen mellom det som skal læres og faktorene som spiller inn. Det kan være det eleven kan fra før, sammenhengen med andre fag, hva det som læres kan brukes til i framtiden og koblinger til elevens arenaer utenfor skolen.

Det finnes mange former og definisjoner for mobbing, men generelt kan man vel si at mobbing er når en person gjentatte ganger blir utsatt for negative handlinger. I slike situasjoner er det ofte slik at den som blir mobbet, offeret, ikke er i stand til å forsvare seg.

Mobbing er ikke bare utbredt blant barn på skolen, men også blant voksne i ulike situasjoner, f. eks i jobbsammenheng. Man kan lett tenke at det er de svake og sårbare som blir utsatt for mobbing, men de senere årene er det grunn til å tro at alle kan bli utsatt. Noen ganger kan det bare være slik at man bare er på feil sted til feil tid..

Mobbing kan skje på forskjellige måter. Det kan være både fysisk og psykisk, og det kan sette dype spor som kanskje aldri forsvinner. Når det gjelder barn som mobber hverandre, tenker man kanskje først og fremst på dytting, vold, drittslenging, utestenging eller latterliggjøring. Men i dagens samfunn forekommer det også mye mobbing gjennom digitale verktøy som internett og mobiltelefoner. Man kan oppleve å få truende og sårende meldinger både på e-post og SMS. Som mobber er det enkelt å forbli anonym, og det kan føre til at ting kan bli mye grovere. Man kan oppleve å bli tatt bilde av i gymtimen eller i dusjen med en mobiltelefon og se bildet på internett eller på andre elevers telefon senere. Ikke bare er det krenkende og grusomt for den som blir utsatt for det, men mobbingen har plutselig blitt synlig for resten av verden også.

Vold kan selvfølgelig føre til skader av mange slag for offeret. Men selv de som ikke blir utsatt for vold kan bli skadet og berørt på mange måter som kan få konsekvenser livet gjennom. Angst, depresjoner, søvnproblemer, fordøyelsesproblemer, problemer med familien, økonomiproblemer og lignende er noen av problemene mobbing kan føre med seg. Mobbing innvirker ikke bare på det psykiske, men også det fysiske. Det kan blant annet føre til dårligere helse på mange måter. Det er viktig som lærere å vite om slike kjennetegn slik at man fort kan ta tak i det og forhåpentligvis gjøre noe som kan forhindre at mobbingen fortsetter.

De som mobber kan virke som sterke personer utad, men ofte er det slik at de som mobber har dårlig selvbilde og sliter med seg selv. De bruker mobbing for å føle seg bedre, for å bygge opp selvtilliten og for å bli sterkere personer. Andre grunner kan være at de vil vise seg som en sterk person ovenfor andre. Særlig hvis de vil inn i en gjeng, og skal bevise noe for de andre i gjengen. Undersøkelser viser at det ofte er en klar sammenheng mellom vold og bråk i hjemmet og hvilke elever som mobber. Barn påvirkes lett av ting som skjer rundt dem i nærmiljøet, og ikke minst når det gjelder foreldre og søsken. Hvis de opplever mye vondt hjemme kan mobbing være en måte å få ut frustrasjon og hevn på. Det kan være tegn på et rop om hjelp, et ønske om at noen skal ta tak i det som skjer og ordne opp. Det er ikke sikkert elevene er klar over dette selv, men det ligger i underbevisstheten og skurrer.

Det er ofte slik at det er flere som er sammen om å mobbe en eller to, slik at mobberne uansett blir det sterkeste leddet. De som blir utsatt blir da enda mer sårbare og det skal mye til for at de kommer seg unna. Mobbing kan bli sett på som et spill, slik at hemninger og grenser blir svekket. De fleste barn, eller voksne, tar ikke lett på å se andre har det vondt, i alle fall ikke når de selv er ansvarlig for det. Men det blir lettere å takle hvis det er flere som står sammen om det, og de girer hverandre opp. Mange forstår ikke alvoret med det som skjer, og tenker på hele mobbesekvensen som lek.

Hersketeknikker blir brukt for å få offeret til å føle seg dårligere. Mobberne bruker teknikker som gjør at offeret kan føle seg som den skyldige i situasjonen. De som blir mobbet prøver da ofte å skjule det for foreldre og lærere, og skammer seg over seg selv. Hvis dette går for langt, kan det føre til en ond sirkel, som det kan bli veldig vanskelig å komme seg ut av i senere tid.  

Vi som lærere har et enormt ansvar når det kommer til dette temaet. Det gjelder å ha øynene åpne, og ikke være redd for å gripe inn. Barn og unge som har blitt utsatt for mobbing, sier ofte at de skulle ønske at det fantes en voksen som hadde grepet inn, gjort noe. Det er ikke alltid åpenlyst, så da er det ekstra viktig å snakke med elevene sine og kjenne dem godt nok til at man kan forstå om det foregår noe, om noe ikke er helt som det skal.

Dette gjelder også i jobben, på selve arbeidsplassen. Mobbing kan forekomme både blant lærerne og også mellom elev og lærer. I slike situasjoner kan det hende at man blir satt i en vanskelig posisjon, der man må ta viktige og avgjørende valg som ikke alltid er like lett, men uansett må man gjøre det man kan for å forhindre at slike ting skjer. Det verste man kan gjøre er å ignorere det som skjer, opptre likegyldig til det og tenke at man ikke kan gjøre noen forskjell uansett. For det kan man. Og som lærer er det ekstra viktig. Som lærer er man et forbilde, en tillitsperson som barna betror seg til og stoler på. Hvis en som lærer opptrer passivt i en mobbesituasjon, kan det svekke forholdet mellom læreren og elevene. Og det som barna følte var et trygt og sikkert elev/lærer forhold, kan briste.

Til tross for kampanjer og stort fokus på mobbing de siste årene, viser det seg at det ikke har blitt noe mindre utbredt. Så hva skal så til for å stoppe mobbing? For å stoppe utviklingen? Det man har sett på skolene, i arbeidslivet og ellers andre steder der mobbing forekommer er at det hjelper når man gjør noe. Det finnes altfor mange passive som bare lar mobbing skje uten å gjøre noe konkret med det. Det kreves mot og styrke når man skal bryte inn i selve mobbingen, spesielt når det er snakk om medelever eller kollegaer, men det hjelper. Når mobberne blir snakket til av en person på lik linje som seg selv, vil de kanskje se litt annerledes på ting. Det gjelder også å fokusere på de rette tingene, ikke bare kjefte og fortelle dem hvor dumt det er, det kan føre til at de blir mer hissige og at det får helt motsatt virkning. Isteden kan man prøve å snakke rolig med dem og forklare hva man mener. Si ting som får dem til å se ting fra en annen synsvinkel, på en annen måte. Det er nok lettere sagt enn gjort, men det er verdt å prøve.

Om det ikke hjelper alle som blir mobbet, så er det verdt alt i hele verden for de det gjelder..

En liten test for å se om det funker. =)