Foreleseren denne dagen het Asbjørg Bekkevold som arbeider i PP tjenesten i Fredrikstad. For 11 år siden fikk hun en ”attpåklatt” som fikk diagnosen Cerebral Parese. Forelesningen var delt i to. I den første delen fortalte hun oss den rørende historien om hvordan hun og familien møtte og håndterte det store hjelpeapparatet og hvordan sønnen hennes fungerer i dag. I den andre delen av forelesningen snakket hun om hvordan vi som lærere kan få hjelp til å tilrettelegge for elever med funksjonshemninger på skolen og i klasserommet.

Fra sønnen Theodor ble født ble familien møtt av et stort hjelpeapparat som krevde mye av tiden deres. De ble redde for at ved å ta Theodor ut av barnehagen og skolen for å ta han med på alle timer hos fysioterapeut, ernæringsfysiolog, fastlege, ergoterapeut, ortoped og logoped ville føre til ensomhet, isolasjon og depresjon, ingen venner og mangel på kontakt med andre barn. Det de var opptatt av var å gjøre livet hans mest mulig normalt. Men hva skulle de velge bort? Hvordan prioritere? Hvordan utvikle barn – barn kontakten i hverdagen? De valgte å velge bort mye av det tilbudet hjelpeapparatet stilte med og valgte heller å bestemme selv hva som skulle skje med gutten deres. De gjorde alt for å normalisere livet hans mest mulig. De lot ham ligge på trampolinen mens de andre barna hoppet rundt, gav ham sondemat på fotballkamper, spilte inn alle skoletimer på minidisk slik at han kunne gjøre lekser etter skolen ved å høre på undervisningen og få spørsmål etterpå. I dag fungerer dette veldig bra og Theodor har mange gode venner og trives godt på skolen.

Det er veldig viktig i skolesammenheng at man har personale med god kompetanse når det gjelder å jobbe med barn med funksjonshemninger. Barnet må samtidig som det får den hjelpen de trenger også bli inkludert inn i fellesskapet til klassen. Det er viktig å finne en balanse mellom dette slik at det fungerer best mulig for den det gjelder. For å bli inkludert i fellesskapet er det viktig at de andre barna i klassen blir godt kjent med situasjonen slik at det ikke blir noe fremmed for dem.

Det er beundringsverdig det denne moren og familien har gjort for Theodor. Men det krever mye styrke, mot og ressurser, og det er det ikke alle familier med funksjonshemmede barn som har. Det er veldig viktig for oss som lærere å få høre slike historier fra et mors synspunkt. Hun la hele tiden vekt på normalisering, og det er selve nøkkelordet i denne forelesningen synes jeg. Hvis man behandler barn med ulike funksjonshemninger veldig mye annerledes enn de andre barna, vil de også føle seg annerledes. Det å inkludere alle, la alle bli en del av fellesskapet, ”ufarliggjøre” det å ha en funksjonshemning kan bidra til en mye bedre og normalisert hverdag for de eller den det gjelder.