Tema denne onsdagen var dysleksi og vi hadde besøk av generalsekretær i Dysleksiforbundet Marianne Grønner. Ordet dysleksi er satt sammen av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr direkte oversatt ”vansker med ord”. Hun definerer dysleksi som en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbudet med en svikt i det fonologiske systemet. Fonologiske vansker vil si problemer med lydsidene av språket, det å knytte lyd til tegn.

Grønner fortalte om et prosjekt som Dysleksiforbundet har startet som heter ”en dysleksivennlig skole”. Dette prosjektet er satt i gang for ”å dreie fokus fra hva som ikke er bra til hva som kan gjøres for at en skole skal bli en god skole for dyslektikere”. For å få til dette må man både ta i bruk fagkunnskap og brukererfaringer, mener de. For at en skole skal kunne bli ”dysleksivennlig”, må de enkelte skolene oppfølge visse kriterier, som å ha gode handlingsplaner for arbeidet med lese- og skrivevansker, individuelle tilpassede planer for elevene, skolen må arbeide systematisk med tilrettelegging av lekser osv.

Som lærere er det viktig å være oppmerksomme og opptre som ”dysleksivennlige lærere”. Prosjektet har satt opp noen punkter som viser hvordan en slik lærer skal opptre, her er noen av dem:

-          Nulltoleranse for mangelfullt læringsutbytte

-          Stiller krav til egen metodikk

-          Stiller krav til eleven

-          Skaper et trygt læringsmiljø- elevene slipper å sitte å grue seg for å lese høyt

-          Skaper trygghet rundt den enkeltes deltagelse

-          Starter timen ved å forklare hva som skal skje, og hva som skal gjøres/læres

-          Bruke korte setninger

-          Gjenta viktige utsagn

-          Forklarer nye ord og begreper

-          Forklarer ting på flere måter

-          Sjekker forståelse ved å få eleven til å gjenfortelle

-          Hjelper eleven med å få struktur på hverdagen sin

-          Lærer eleven studieteknikker

-          Oppmuntrer til å bruke data

-          Bruker systematisk retting

En annen ting som Grønner snakket om, som er viktig å huske på, er at dysleksi rammer uavhengig av evnenivå. Man kan dermed ofte se at det stilles for lave krav til elever som har denne diagnosen. Det er vel så viktig å gi også disse elevene utfordringer og hjelp for at de skal komme seg videre og få jobbe på sitt nivå.

Det finnes ikke noen klare diagnosekriterier for dysleksi, og det er heller ikke vanlig å ha ”rene” dyslektikere. For å undersøke om barn har denne diagnosen kan man ta ”logostesten” når de går i 3.klasse. Det finnes også kartleggingsverktøy, ”kops”, som man kan bruke på barn i barnehagen eller på småskolen. Det er veldig viktig for foreldre og lærere å være oppmerksomme og ha øynene åpne, slik at de som trenger hjelp får det. Elever som ikke får den rette hjelpen kan få tilleggsproblemer, f. eks lav selvtillitt, angst, depresjoner og konsentrasjonsproblemer. Undersøkelser viser at mennesker med dysleksi også ofte har psykiske problemer.  

Dysleksi er ofte arvelig, og man kan aldri vokse det av seg. Men det man kan, det er å forebygge ved å trene og øve på vankelige ting. Motivasjon er også et nøkkelbegrep for å hjelpe dyslektikere til å jobbe for å få til ting, for å føle mestring. For å få denne motivasjonen, trengs noen forutsetninger:

-          Forventinger om å få det til (selvtillit)

-          Opplevelse av mening (indre motivasjon)

-          Forutsigbart (trygget)

-          Kontroll (medbestemmelse)

-          Støtte i læringsprosessen (felles mestring)

-          Positiv attribusjon (egen bekreftelse)

-          Tilbakemeldinger (konkrete bekreftelser)