Tormod Jørgensen, rådgiver i PPT i Fredrikstad og sexolog hadde forelesningen denne onsdagen.

Den inkluderende skole, hva er det? Begynte han med å spørre.  En skole for alle, den norske skole. Ordet inkludering: er det positivt? For å inkludere noen må man ekskludere noe annet da? Betyr det at den inkluderende skole må ha en ekskludering for å være inkluderende?

All atferd har en fortelling. Finnes ikke historieløs adferd. Hver atferd prøver å formidle noe. Noen ganger ser man det tydelig: ”Jeg er sulten”. Andre ganger er det ikke så tydelig: legge seg ned å hyle; kan bety at ”det er slitsomt inne i hodet mitt nå” for mange sanseinntrykk.

Det er noe inne i hjernen vår som holder styr på alle inntrykk vi får: persepsjonen. Hjernen styrer hva som skal reduseres, og tar bort det som ikke trengs. Dette skal skje på under et sekund. De som har diagnosen ADHD har en koblingsfeil på dette stedet. De tar inn andre sanseinntrykk enn de som ikke har ADHD.

ADHD – Attention – Deficit Hyperactivity disorder

-          Hyperaktivitet

-          Uoppmerksomhet

-          Impulsivitet

Jørgensen viste til noen diagnosekriterier som man må se på for å stille diagnosen ADHD:

·         Uoppmerksomhet (minst 6 av 9)Overser detaljer, slurvefeil, vansker med å opprettholde oppmerksomhet, synes ofte å ikke høre etter, vansker med å følge instruksjoner og fullføre oppgaver, vanker med å organisere oppgaver og aktiviteter, unngår, misliker, veger seg for mentalt krevende oppgaver, mister ting, lett distrahert av uvedkommende ting og hendelser, glemsomhet i forbindelse med daglige gjøremål.·         Hyperaktivitet – impulsivitet (minst 6 av 9)

Urolig i kroppen eller med hender/føtter, forlater ofte plassen sin, generelt rastløshet, støyende i frie situasjoner, ofte på farten, snakker for mye, buser ut med svar, vansker med å vente, avbryter og forstyrrer andre.

ADHD betyr ikke at personen har noen evnemessige svakheter. Tvert i mot kan personer med ADHD være over gjennomsnittet kreative og minst like intelligente som andre.

Jørgensen beskrev ulike nivåer på samarbeidsrutiner vedrørende elever man er bekymret for. Det er to ulike team på de forskjellige nivåene;

Nivå 1. Klasse- og trinnteam

Nivå 2. Ressurs- og tverrfaglig team

På nivå 1 forgår drøfting av eventuelle bekymringer for eleven. Der skal man beskrive hvordan man opplever eleven i ulike situasjoner, observere og kartlegge atferden. Det er veldig viktig med et godt foreldresamarbeid. Det må fylles ut et meldeskjema som skal sendes videre til ressursteamet.

På nivå 2 foregår refleksjon over problemstillingen og drøfting av gode løsningsforslag. Her planlegges og fordeles videre kartlegging og observasjoner, evaluering av tidligere tiltak, veiledning til kontaktlærer osv. Her finnes representanter fra ledelsen, spes.ped koordinator, PPT, en sosiallærer, helsesøster, fra barnevernet, politiet osv.

Det er vi som lærere som har ansvaret for det som skjer i klasserommet. Det er viktig for oss å ha et tett samarbeid med de ulike støtteapparatene rundt de elevene som har ADHD. Denne forelesningen har vært veldig interessant og jeg har lært mye om ADHD, hvordan man kan se etter ulike tegn, hva som må gjøres og hvilke tiltak som kan gjøres for å lette hverdagen til disse elevene. Når man ikke har den kunnskapen som trengs, kan det være lett å tolke situasjoner for raskt, og ikke se dypere etter. Det er enkelt å si at lille Per er slem og ondskapsfull fordi han slår andre, i stedet for å finne ut av årsaken til hvorfor han gjør det.

Foreleseren denne dagen het Asbjørg Bekkevold som arbeider i PP tjenesten i Fredrikstad. For 11 år siden fikk hun en ”attpåklatt” som fikk diagnosen Cerebral Parese. Forelesningen var delt i to. I den første delen fortalte hun oss den rørende historien om hvordan hun og familien møtte og håndterte det store hjelpeapparatet og hvordan sønnen hennes fungerer i dag. I den andre delen av forelesningen snakket hun om hvordan vi som lærere kan få hjelp til å tilrettelegge for elever med funksjonshemninger på skolen og i klasserommet.

Fra sønnen Theodor ble født ble familien møtt av et stort hjelpeapparat som krevde mye av tiden deres. De ble redde for at ved å ta Theodor ut av barnehagen og skolen for å ta han med på alle timer hos fysioterapeut, ernæringsfysiolog, fastlege, ergoterapeut, ortoped og logoped ville føre til ensomhet, isolasjon og depresjon, ingen venner og mangel på kontakt med andre barn. Det de var opptatt av var å gjøre livet hans mest mulig normalt. Men hva skulle de velge bort? Hvordan prioritere? Hvordan utvikle barn – barn kontakten i hverdagen? De valgte å velge bort mye av det tilbudet hjelpeapparatet stilte med og valgte heller å bestemme selv hva som skulle skje med gutten deres. De gjorde alt for å normalisere livet hans mest mulig. De lot ham ligge på trampolinen mens de andre barna hoppet rundt, gav ham sondemat på fotballkamper, spilte inn alle skoletimer på minidisk slik at han kunne gjøre lekser etter skolen ved å høre på undervisningen og få spørsmål etterpå. I dag fungerer dette veldig bra og Theodor har mange gode venner og trives godt på skolen.

Det er veldig viktig i skolesammenheng at man har personale med god kompetanse når det gjelder å jobbe med barn med funksjonshemninger. Barnet må samtidig som det får den hjelpen de trenger også bli inkludert inn i fellesskapet til klassen. Det er viktig å finne en balanse mellom dette slik at det fungerer best mulig for den det gjelder. For å bli inkludert i fellesskapet er det viktig at de andre barna i klassen blir godt kjent med situasjonen slik at det ikke blir noe fremmed for dem.

Det er beundringsverdig det denne moren og familien har gjort for Theodor. Men det krever mye styrke, mot og ressurser, og det er det ikke alle familier med funksjonshemmede barn som har. Det er veldig viktig for oss som lærere å få høre slike historier fra et mors synspunkt. Hun la hele tiden vekt på normalisering, og det er selve nøkkelordet i denne forelesningen synes jeg. Hvis man behandler barn med ulike funksjonshemninger veldig mye annerledes enn de andre barna, vil de også føle seg annerledes. Det å inkludere alle, la alle bli en del av fellesskapet, ”ufarliggjøre” det å ha en funksjonshemning kan bidra til en mye bedre og normalisert hverdag for de eller den det gjelder.

Tema denne onsdagen var dysleksi og vi hadde besøk av generalsekretær i Dysleksiforbundet Marianne Grønner. Ordet dysleksi er satt sammen av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr direkte oversatt ”vansker med ord”. Hun definerer dysleksi som en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbudet med en svikt i det fonologiske systemet. Fonologiske vansker vil si problemer med lydsidene av språket, det å knytte lyd til tegn.

Grønner fortalte om et prosjekt som Dysleksiforbundet har startet som heter ”en dysleksivennlig skole”. Dette prosjektet er satt i gang for ”å dreie fokus fra hva som ikke er bra til hva som kan gjøres for at en skole skal bli en god skole for dyslektikere”. For å få til dette må man både ta i bruk fagkunnskap og brukererfaringer, mener de. For at en skole skal kunne bli ”dysleksivennlig”, må de enkelte skolene oppfølge visse kriterier, som å ha gode handlingsplaner for arbeidet med lese- og skrivevansker, individuelle tilpassede planer for elevene, skolen må arbeide systematisk med tilrettelegging av lekser osv.

Som lærere er det viktig å være oppmerksomme og opptre som ”dysleksivennlige lærere”. Prosjektet har satt opp noen punkter som viser hvordan en slik lærer skal opptre, her er noen av dem:

-          Nulltoleranse for mangelfullt læringsutbytte

-          Stiller krav til egen metodikk

-          Stiller krav til eleven

-          Skaper et trygt læringsmiljø- elevene slipper å sitte å grue seg for å lese høyt

-          Skaper trygghet rundt den enkeltes deltagelse

-          Starter timen ved å forklare hva som skal skje, og hva som skal gjøres/læres

-          Bruke korte setninger

-          Gjenta viktige utsagn

-          Forklarer nye ord og begreper

-          Forklarer ting på flere måter

-          Sjekker forståelse ved å få eleven til å gjenfortelle

-          Hjelper eleven med å få struktur på hverdagen sin

-          Lærer eleven studieteknikker

-          Oppmuntrer til å bruke data

-          Bruker systematisk retting

En annen ting som Grønner snakket om, som er viktig å huske på, er at dysleksi rammer uavhengig av evnenivå. Man kan dermed ofte se at det stilles for lave krav til elever som har denne diagnosen. Det er vel så viktig å gi også disse elevene utfordringer og hjelp for at de skal komme seg videre og få jobbe på sitt nivå.

Det finnes ikke noen klare diagnosekriterier for dysleksi, og det er heller ikke vanlig å ha ”rene” dyslektikere. For å undersøke om barn har denne diagnosen kan man ta ”logostesten” når de går i 3.klasse. Det finnes også kartleggingsverktøy, ”kops”, som man kan bruke på barn i barnehagen eller på småskolen. Det er veldig viktig for foreldre og lærere å være oppmerksomme og ha øynene åpne, slik at de som trenger hjelp får det. Elever som ikke får den rette hjelpen kan få tilleggsproblemer, f. eks lav selvtillitt, angst, depresjoner og konsentrasjonsproblemer. Undersøkelser viser at mennesker med dysleksi også ofte har psykiske problemer.  

Dysleksi er ofte arvelig, og man kan aldri vokse det av seg. Men det man kan, det er å forebygge ved å trene og øve på vankelige ting. Motivasjon er også et nøkkelbegrep for å hjelpe dyslektikere til å jobbe for å få til ting, for å føle mestring. For å få denne motivasjonen, trengs noen forutsetninger:

-          Forventinger om å få det til (selvtillit)

-          Opplevelse av mening (indre motivasjon)

-          Forutsigbart (trygget)

-          Kontroll (medbestemmelse)

-          Støtte i læringsprosessen (felles mestring)

-          Positiv attribusjon (egen bekreftelse)

-          Tilbakemeldinger (konkrete bekreftelser)